Steilene

Før vi starter på selve møtereferatet er det kanskje på sin plass med en advarsel: Dette skulle egentlig være en tørr og upersonlig artikkel om Steilene og friluftsliv. Skribenten snørte skoene, pakket snippesken og dro til Fyrsteila for å gjøre research, ta noen bilder og kjenne litt på øya. Det gikk sånn passe bra. For denne assosiasjonsrekken ble aldri en tørr og upersonlig artikkel om friluftslivsmuligheter på en øygruppe i Oslofjorden. I stedet er det en tekst som snubler i vei, dels gjennom et landskap av personlig refleksjon, dels som et pliktløp gjennom objektive observasjoner og harde fakta. Den røde tråden skribenten prøver å følge, er møtet mellom menneske og natur.

Akkurat dette møtet fant altså sted på Steilene, en liten øygruppe som ligger ved innseilinga til Oslo. Selv kom jeg fra Alværn brygge, der jeg hadde en avtale om skyss med Tony; venn, kollega og fuglevokter. Derfra ser jeg Steilene, som består av Land- og Persteila, som i dag henger sammen, Knerten, Storsteila og Fyrsteila. I tillegg til de fem øyene er det også noen navngitte skjær her, Rekeskjær og Selskjær. Det er Nesodden kommune som eier øygruppa, med unntak av den ytterste øya, Fyrsteila, som eies av Kystverket. Alle som kommer sjøveien til Oslo passerer denne flate, lille øygruppa.

Jeg skulle ikke passere, jeg skulle bli. Her opplevde jeg en ro som jeg sjelden opplever: Blikket trekkes mot vannet, og bølgene fyller sansene. Syn, hørsel og lukt er fylt av salt sjøvann. Selv om jeg er tørr på beina og i god avstand fra vannet, kjenner jeg smaken i munnen og følelsen av vannet mot huden, følelsen av letthet når du flyter rundt i vannet. Jeg vet akkurat hvordan det kjennes å bli løftet opp og ned av dønningene etter danskebåten. Jeg vet akkurat hvordan det føles når vannet er helt stille.

Stille var det visst den gang da Håkon Håkonsson kom seilende inn fjorden og. Håkons menn var på vei inn til Oslo, og planen var nok å bare passere øyene. Men da de kom hit, til det som i sagaen er omtalt som Sigvaldsteinene, stilnet vinden, og de rodde inn til Nesodden. 900 år seinere kan du fortsatt ro den samme turen, mellom Alværn og Fyrsteila, om du for eksempel leier kystledhytta som ligger her ute. Er du ikke tilhenger av å ro (det er ingen skam, heller ikke skribenten er særlig begeistret for aktiviteten), er det mulig å ta rutebåt istedenfor. Fra Aker Brygge tar det 32 minutter før du kan stige av på Landsteila, om båten er i rute, vel å merke.

På Landsteila kan du besøke den nye padlehuken som ble åpnet der tidligere i år. Den ligger langs med en av de mange mil med padleruter som finnes i fjorden, mellom Halden, Oslo og Risør. Padlehuken på Landsteila er universelt utformet, og ligger slik at du har utsyn nedover fjorden. Gløtter du mot høyre mens du ligger der, ser du Persteila med bygningene som står der som et minne etter oljeeventyret på Steilene.

Om du ikke kjenner historien, er det kun den gamle teglsteinsbygningen på Persteila og ringmuren på Storsteila som avslører at det en gang var et helt lite industrisamfunn her ute. Før virksomheten ble flyttet til Sjursøya og Slagentangen, sto det flere store tanker på øyene. De rommet omtrent 70 millioner liter olje, og skatteinntektene herfra var blant annet med på å finansiere veinettet inne på fastlandet på Nesodden. Inne på Alværn var det både skole og postpakkeri, og i 1920 var det nær 180 fastboende på Alværn og Steilene. En veldig kontrast til tidligere tider, da det kun var enkelte fiskerfamilier som bodde ute på øyene. Ved folketellinga i 1801 bodde det etter sigende ingen på øygruppa, kun en fiskerfamilie på en strandsitterplass under To gård, trolig ved Alværn.

Rundt 1890 var sveitserstilen i vinden i Norge, og omtrent på den tiden ble bestyrerboligen på Persteila bygget. I dag er det ingen bestyrer på Steilene, men Bestyrerboligen (nå med stor B) åpnet i sommer som del av Kystled Oslofjorden. Før det ble kystledhytte her (det føles litt rart å omtale den staselige villaen som en hytte) gjennomgikk bygningen et omfattende stykke arbeid. Møblene er håndplukket, fargene er valgt ut fra fargearkeologiske undersøkelser i bygningen, gamle detaljer og spor etter tidligere bruk er ivaretatt, vinduene er tatt ut, restaurert og satt inn igjen, kjøkkenet er et gjenbrukskjøkken, hentet fra flere ulike plasser, og stemningen – den er magisk.

Og akkurat her kan du sitte og drømme. Om tiden som var, da bestyreren selv bodde her, eller om tiden før det, da fyrvokterfamiliene og fiskerne bodde her, eller om tiden før det, da øygruppa ifølge sagnene ble brukt som rettersted, eller om tiden før det, da kongens menn kom roende forbi her, eller om tiden før det, da øygruppa sakte steg opp fra vannet med landhevingen etter siste istid, eller om tiden før det, da det som i dag er fossiler som ligger i berggrunnen på øyene en gang var levende blekkspruter av kjøtt og blått blod og med tre bankende hjerter.

Steilene har en spennende geologi, som de mange Nesodden-barna som har vært her ute med uteskolen får lære om. De lærer om det som er gammelt, og tilsynelatende helt ubevegelig – om geologien og fossilene. Og de lærer om det som er gammelt, men stadig nytt og skiftende med årstidene – om plantelivet, naturen og det unike fuglelivet her ute. For disse øyene, kanskje særlig de tre ytterste, er fuglenes øyer. I en tid da sjøfuglene er i tilbakegang, har det på Steilene faktisk vært en økning i bestanden av flere av de rødlista artene. Øya Knerten er fuglereservat, men fuglene bor på alle øyene. Selv om de her har sitt eget sted å være, lurer det farer også her ute.

Minken er en dyktig svømmer, en rå jeger, har god appetitt på fugleunger og går ikke av veien for å knuse noen egg for å lage sin omelett. Slik er livets gang, og små, sultne minkunger krever sitt. På Fyrsteila har fuglene sin egen beskytter, Tony. Han sørger hver gang minken har vært innom og forsynt seg med egg. Selv om han har et anstrengt forhold til minken og dens herjinger, ser han at raidene er en del av livets gang. Mor mink tar vare på sine barn, en helt naturlig sak. Men at minken er her, på Steilene (eller i Europa i det hele tatt), er ikke en helt naturlig sak. Den er kommet fra pelsoppdrettsanlegg, noen rømt, mange sluppet fri, med katastrofale følger for sjøfuglene.

Tony er tilsynsvakt på de to kystledhyttene på Steilene, og har vært på Fyrsteila siden 1990-tallet. Her har han vært naturens og fuglenes beskytter, han har tatt imot tusenvis av gjester på kystledhytta, og minst like mange elever på Kunstfyret, gjennom den kulturelle skolesekken. De tilreisende har tatt del i en uskreven kontrakt som er mellom fugler og mennesker på Fyrsteila, og de har fått være med på dette magiske møtet mellom menneske og natur. En gjest på kystledhytta skriver følgende om møtet med Fyrsteila:

«Det var så godt å komme til Steilene – en ganske urørt plass. Man lever tett på ulike fuglearter i vakre omgivelser. Skjørheten deres man opplever der gir gode forhold for å koble seg på naturen og få en respekt for omgivelsene sine. Man klarer å koble seg på naturen, som er så nært storbyen.»

Så, tilbake til mitt møte med Fyrsteila, der jeg ble koblet på naturen. Møtedeltagere: meg selv, Tony, bølgene. Bølgene er i alt. De er i samtalen vår, som duver mykt gjennom sorger, gleder, nåtid og fortid. De er i vannet, stadig skiftende, ingen like. De er i fjellet og berggrunnen, uendelig sakte og tilsynelatende ubevegelig, men sporene er der, i lag på lag med sedimenter som ligger i folder under oss. De er i lyden, usynlig for øyet, hørbar for øret, merkbar for hjertet. De er i hjertet, i blodet som pumpes i vei av evighetsmaskinen med den relativt korte levetiden. De er i lyset, som kommer og går, og som neppe noe sted er så vakkert som på Steilene. De er i naturens rytme, som svinger mellom dag og natt og dag igjen, igjen, igjen og igjen og mellom vinter og sommer og alt det imellom. De er i selve livet, fra fødsel til død. Og på dette punktet i dagens møte, mens jeg reflekterer over livets forgjengelighet, min egen forfengelighet og tilværelsens akutte fortreffelighet, går det opp for meg at jeg ikke kommer til å være i stand til å skrive den tørre, upersonlige artikkelen jeg egentlig reiste ut hit for å finne inspirasjon til. For det jeg fant var så stort. Så altfor stort til å romme det tørre. Kanskje jeg putter det inn i en faktaboks et sted.

Her kan du lese mer om Bestyrerboligen.

Her kan du lese mer om Kystled Oslofjorden.

Omtrentlige fakta om Steilene, fritt etter skribentens hukommelse. Trykk på bildet for større versjon.