Ommen – historien til et friområde

Ommen på Nesodden: Friområde, tursti og kystledhytter

Friområdet Ommen (riktig betegnelse er Søndre Ommen, gnr/bnr. 29/6 i Nesodden kommune) er ca. 40 dekar stort og har en strandlinje på ca. 400 meter. Oslofjordens Friluftsråd kjøpte eiendommen i 1935. Bygningene «hovedhuset eller villaen» og Veslestua fulgte med som en del av kjøpet. Mange år senere – på 1980-tallet – ble også naboeiendommen Vestli, et areal til parkering oppe på Omsåsen og en strandparsell noe lenger sør, ervervet til friluftsformål.

Del 1 Det historiske Ommen

Eiendommene Nordre Ommen og Søndre Ommen har begge tilhørt større bondegårder. Flere av de store gårdene på Nesodden eide fra gammelt av strandparseller selv om gårdsbygningene var plassert oppe på platået. Enkelte av storgårdene eide sågar strandlinje både på Bunnefjord- og Oslofjordsiden. Blant disse var Røer gård. Strandlinja ga mulighet for å drive fiske som var en viktig som en tilleggsnæring til landbruket. Fra storgårdene ble mindre bruk skilt ut. Fra Røer gård ble Nordre Ommen og senere Vestli skilt ut. Søndre Ommen – som er friområdet OF kjøpte i 1935 – tilhørte opprinnelig Fjeld gård. Da Søndre Ommen ble skilt ut i 1879 skjedde det fra eiendommen Uriansbråten som også hadde vært en del av Fjeld. I 1917 utskilles enda en ny eiendom fra Søndre Ommen. Den ble kalt Sørstrand og er i dag friområdets nabo i sør og er i privat eie.

 

Fire generasjoner fiskere har bodd på Ommen, og flere tragedier har vært knyttet til deres liv og virke i området. Den første fiskeren som slo seg ned på Ommen var Lars Larsen fra Blylaget. Han hadde sammen med sin bror Christian bodd flere steder på Nesodden og livnært seg av fiske, først på Rognskjær ved Spro og siden på Fjellstrand. Herfra var ikke veien lang til Ommen hvor han slo seg ned i det som senere omtales som Nordre Ommen. Lars døde her i 1829.

 

En av sønnene het Peder og han tjenestegjorde på gården Flateby hvor han traff tjenestejenta Marie fra Rakkestad. Marie ble gravid og reiste hjem til foreldrene. Peder fra Ommen reiste etter, paret giftet seg i Rakkestad kirke og fikk datteren Karen i 1828. Siden Peder ønsket å være fisker, flyttet de snart tilbake til Nesodden og Ommen. I tillegg til fisket hadde de en åkerlapp og holdt en ku, gris og høns. Også steiner fra fjellet ovenfor husene ble fraktet til sjøen og solgt – og dette var en viktig attåtnæring. Den yngste av Peder og Maries seks barn het Oleana. Hun ble en viktig person i fiskerfamiliene på Ommen. Oleanas minne ble i 2014 hedret ved at utsiktsplassen oppe på Omsåsen ble oppkalt etter henne. Om vinteren ble det fisket på fjordisen på kjelke, ellers satte de garn, ruser og teiner.

 

I november 1841- samme år som Oleana ble født, møtte faren Peder uvær hjem fra Oslo hvor han hadde solgt fisk. Han ble den første av fire menn i familien som omkom på sjøen. To av dem var Oleanas brødre, den ene dør kun 15 år gammel – to år etter faren. Marie satt igjen som enke med en stor barneflokk. Oleana vokste opp i fattigdom. I skoleprotokollen fra omgangsskolen til Fjeld kunne en lese at deler av vinteren 1852 kom ikke Oleana og broren på skolen fordi de manglet klær.

 

Oleana ble i 1867 gift med en husmannsønn som het Ole Kristiansen. Først bodde Ole og Oleana på Nordre Ommen hos hennes mor Marie, men kjøpte tomt lenger sør og dette fikk da betegnelsen Søndre Ommen i 1879. Selgeren fikk fortsatt rett til garntørke og båthavn på Søndre Ommen, men ellers skulle det gifte paret leve av eiendommen og fisket. Oleana og Ole kjøpte en tømmerstue som sto på husmannsplassen Løkka på Fjellstrand. Den ble flyttet og satt opp igjen på Søndre Ommen. Tømmerkassa som viste seg å måle ca. 5 x 5 meter (målt ifm. rehabilitering i 2020), ble hjemmet til Oleana, Ole og 8 barn. Tømmerkassa er den eldste delen av kystledhytta som står der i dag. Men oppgjøret for kjøpet av tomt og bygning var ikke gjennomført. Ole ble innvilget et lån i Kristiania for å betale tomt og hytte. På turen hjem fra byen kullseilte Ole. Båten ble funnet med kjølen i været, men Ole var borte og pengene forsvant med ham. Dermed var Oleana enke og barna uten far. Oleana fortsatte å bo i tømmerstua takket være hjelp fra omsorgsfulle folk på Nesodden som samlet inn penger til enka. Oleana fortsatte med fiske og uttak av stein i åsen som ble brukt i forbindelse med utbyggingen av Oscarsborg. De hjemmeboende sønnene hennes hjalp til med husholdet gjennom fisket. En stor forbedring i vilkårene skjedde i 1896 da Nesodden Dampskipsselskap begynte å anløpe Ommen. Grunn til brygga ble gitt av Oleana mot at dampskipsselskapet vedlikeholdt bryggen. Frakt av personer og fisk til Oslo gikk inn i en ny æra. Oleana bodde i stua til sin død i 1915. Oleana etterlot seg en stor slekt, og de fleste som bærer etternavnet Ommen i dag er i slekt med henne.

 

Den siste fiskeren som bodde på stedet, var Oleanas sønn Hans Ommen. Sammen med sin hustru kjøpte de et tømmerbygg som ble flyttet og satt opp på naboeiendommen Sørstrand. Dette er naboeiendommen i sør til friområdet i dag med strandlinje i bukta. Hans Ommen var mye syk, men forsøkte å livnære seg av fiske gjennom det meste av livet. Han flyttet til Nesodden aldershjem i 1938 der han døde i 1939. Denne naboeiendommen forsøkte OF å kjøpe slik at friområdet kunne utvides sørover, men lyktes ikke med det. Eiendommen Sørstrand ble solgt til en privatperson i 1939 av Nesodden kommune. Salget finansierte hjelpen fiskeren hadde fått av kommunen på sine siste leveår.

 

I 1917 overtar kjøpmann Alf Nordby gnr/bnr. 29/6, Søndre Ommen, to år etter Oleanas bortgang. Nordby synes å ha vært interessert å utvikle eiendommen til tankanlegg. Behovet for petroleumsprodukter var stort, og Nesoddens vestside var en ypperlig lokalisering for dette, ettersom den ligger i skipsleia mot Kristiania. Anleggene på Steilene, Fagerstrand og Svestad ble bygget ut etter 1. verdenskrig. Alf Nordby lånte kr 10.000 av overrettssakfører Johan Eckhoff med sikkerhet i eiendom, bygninger og løsøre.

 

Sammen med eierne av Nordre Ommen 9/3 og Vestli 9/19 samt Sørstrand 29/202 (altså Hans Ommen) videreførte den nye eieren Oleanas avtale med Nesodden Dampskipsselskap der sistnevnte forplikter seg til å holde bryggen i stand, anløpe bryggen i alminnelige ruter, sette opp lys på brygga og ha samme billettpris som til Fjellstrand. Oppsitterne betalte kr 100 til sammen i årlig kompensasjon til NDS. I forbindelse med denne avtalen bygges også veiene fra bryggen til eiendommene, og dette er veifarene som brukes den dag i dag.

 

Tidlig på 1930-tallet kommer Mentz Kjærnsli fra Nordstrand inn som eier sammen med Erling Fjørtoft fra Nesodden. Store deler av Nesoddens kystlinje har nå blitt aktuelt for fritidsbebyggelse, og det er stor etterspørsel etter nye tomter. Det lages en plan for å bygge 10 nye hus på Søndre Ommen slik at det til sammen skal finnes 12 bygg av «villamessig bebyggelse» der ute. Ideene om tankanlegg blir dermed forkastet, noe som ordfører Løes påpeker for OF da det er snakk om å kjøpe Ommen til friluftsformål i 1935. Selv om planen om 10 nye hus tinglyses i grunnboka, blir den ikke realisert av Kjærnsli og Fjørtoft. Imidlertid ble tømmerstua til Oleana bygd på i 1931, blant annet med en 2. etasje. Ommen-stua blir nå en villa med 4 rom, kjøkken, to alkover og glassveranda.

 

Del 2

Friområdet Ommen 1935- 1996 «Fritt land for kommende slekter»

Da Oslofjordens Friluftsråd etableres i 1933, startes det umiddelbart med å gå gjennom strandlinjen i aktuelle kommuner. Blant de første er Nesodden, der de enkelte eiendommene vurderes med tanke på kvaliteter for friluftsliv. Ommen omtales slik i OFs arbeidsdokumenter: «Verdifull eiendom på 40 mål med 300 meter strand. Vil kunne skaffe bra havneplass både på nord og sydsiden. Ommen bør ha spesiell oppmerksomhet.» Interessen hos OF var dermed til stede før eiendommen var til salgs.

 

Ved årsskiftet 1934/35 legges «Søndre Ommen» ut for salg. I salgsoppgaven heter det at båtbrygga vedlikeholdes av dampskipsselskapet og at det finnes tre bygninger; villaen med to etasjer og fire rom, veslestua på 2 rom og en 5-kantet glasspaviljong. Eiendommen består dessuten av skog og en hage med frukttrær. Strandlinjen omtales som ideell da det både er dypt vann og en badestrand med molo. OF underretter Nesodden kommune om interesse for kjøp av Ommen. I et brev fra ordfører Løes til OF er kommunen tilfreds med at OF går inn på eiersiden. Ordføreren peker på at ideen om å anlegge et oljeanlegg nå var uaktuelt, og en i en tinglyst klausul fra 1932 er området regulert til villabebyggelse. Kommunens ordfører viser til at stedet kan være godt skikket til oslobeboere, men har ellers ingen kommentar til utbyggingsplanene. I alle fall synes det som om OF hadde sikret seg Nesodden kommunes aksept for å kjøpe stedet.

 

Aktiv i salget av Ommen til OF er Mentz Kjærnsli som bodde på Nordstrand i daværende Aker. Medeier Erling Fjørtoft spiller en tilbaketrukket rolle, men er underskriver av salgskontrakten i mai 1935.

 

Selger M. Kjærnsli gjorde oppmerksom på at naboen – dvs. Hans Ommen i gnr/bnr. 29/202 hadde rett på vann fra brønnen. Vann var en mangel og fiskerfamiliene hadde delt på brønnen fra tidligere. Spesielt M. Kjærnsli er tydeligvis begeistret for OF som kjøper. Som selger ville ha med i kjøpekontrakten at vilkåret for salget til OF var at eiendommen for all framtid skulle benyttes som friluftseiendom og ikke helt eller delvis avhendes eller selges uten samtykke fra M. Kjærnsli eller den han måtte bemyndige. (Dette ble senere frafalt senere – iht. håndskrevet notat av OFs styreleder Holger Koefoed, uten at vi dermed har noen grunn til å tro at OF ikke ville beholde eiendommen samlet som friområde).

 

Opprinnelig prisforlangende var kr 38.000 og etter hva en kan lese av korrespondansen til OF var det flere interesserte kjøpere. Prisen reduseres først til kr 32 000, deretter til kr 28.000 ved at Kjærnsli eksplisitt ønsker å yte kr 4000 til friluftsrådets arbeid. I tillegg skal møbler, utstyr og alt løsøre gå med i salget. Det synes som om OF hadde vansker med å finansiere ervervet. For å gjøre kjøpet enklere for OF går M. Kjærnsli med på at kr 8000,- ytes kontant, mens den resterende sum – kr 20.000- gis som et lån det skal betales rente for. Salget finner sted i mai 1935. Det ser ut som om OF kun klarer å skaffe kr 5000,- kontant, for pantobligasjonen blir pålydende kr 23.000 i 1936.

 

OF er tydeligvis svært takknemlig for Kjærnslis velvillighet. M. Kjensli mottar etter salget i juni1935 en utmerkelse fra OF – til minne om friluftsrådets arbeid og et brev med en stor takk for handelen. Kjærnsli på sin side viser til behagelige forhandlinger og «håper at den lange strandlinje og frie beliggenhet må bli et tilfluktsted hvor tusener av Oslo og omegns befolkning kan fryde seg i den herlige natur, nyte godt av sommer, sol og sjøvann samt hente stillhet og styrke. Kjærnsli peker på at han overlater Ommen til OF for en betydelig redusert pris fordi han bifaller ideen om å etablere et friområde for allmennheten. Mentz Kjærnsli formulerer målsettingen for det framtidige Ommen selv på denne måten: «Fritt land for kommende slekter». Dessverre dør Mentz Kjærnsli allerede i 1936. Hans bror, Hans Kjærnsli, administrer dødsboet og er den som krever inn renter og avdrag på pantobligasjonen i fremtiden. I 1937 blir imidlertid pantobligasjonen redusert til kr 10.000 i det Arbeidernes Landsbank innvilger et 2. prioritetslån til OF på kr 13.000. I 1967 bevilger Nesodden kommune kr 10.000 for å avslutte gjeldende pantobligasjon. Nesodden kommune får deretter tinglyst en heftelse om at de har forkjøpsrett til Søndre Ommen.

 

Etter at fiskeren Hans Ommen har flyttet på aldershjem, tar OF kontakt med Nesodden kommune for å få kjøpt eiendommen hans som grenser inn til friområdet. OF skriver i et brev til kommunen i 1939 at «det vil være en ulykke både for beboerne på Nesoddens vestside og friluftslivet i sin alminnelighet om denne eiendom ikke bli sikret som fri strand». Siden OF selv ikke har midler til å kjøpe eiendommen, ber man om at kommunen gjennomfører dette i samarbeid med OF. Kommunen ber OF om å yte et tilskudd på kr 4000,- av en salgssum på kr 8000,-, noe OF ikke var i stand til, blant annet på grunn av kjøp av eiendommer i andre kommuner. Eiendommen selges derfor av kommunen til en privatperson.

 

For sommeren 1936 skal Ommen driftes ved at OF gjør en avtale med en tilstedeværende tilsynsvakt. Det er flere interesserte i denne oppgaven, blant annet snekker Warme fra Drøbak som viser til at hans hustru er vokst opp på Ommen og muligens er en av Oleanas barn (ikke bekreftet). OF velger likevel vinhandler Christian Evensen og hustru Betzy fra Bærum i rollen som vertskap og tilsynsvakt. I denne rollen skal de ha ansvar for renhold og vakthold. Det inngås en leieavtale for Ommen fra 1936. Evensens ønske er å gjøre inntekter på leie og salg. En del av inntektene består i videre utleie av 2. etasje i hovedhuset og Veslestua. Det avtales at publikum ikke skal ha adgang til platået ved hovedbygningen forbi flaggstangen frem til sjøen. Det blir heller ikke mulig å sette opp telt i frukthagen, men tillates å gå gjennom for å bade i bukta. Avtalen om holde en del av friområdet til privat bruk for vertskapet skaper misforståelser og motsetninger i mange år framover. Bosatte på Fjellstrand har fortalt om at de ble jaget fra denne delen av friområdet så sent som i 1970-årene. OF fikk senere satt opp F-skilt, men episoder inntraff helt inn på 1990-tallet. Ekteparet Evensen blir værende på Ommen i flere tiår. Det synes som om krigsårene var de mest besøkte. Dette har trolig sammenheng med reiserestriksjonene som fantes og at publikum så etter kortreiste feriesteder. I tillegg til telt, reises det selvlagede hytter av «kvist og papprester». OF får i 1943 satt opp krisetelt som også brukes på andre friområder, blant annet Ingierstrand.

 

For bygningsmessige arbeider som maling av bygg, støpning av trapper osv. velger OF å engasjere lokale håndverkere, for slikt ligger utenfor avtalen med vertskapet. Også Oslo kommunes «ungdomshjelpen» trår til med praktiske oppgaver for å tilrettelegge for friluftslivet, OF får også økonomisk hjelp fra Oslo kommune ved et par anledninger for mindre arbeider. De driftsmessige utfordringene er knyttet til klager på brønnvannet, lukt fra toalettene og vedlikeholdet av dampskipsbrygga. Mangelen på vann i tørre somre og klager over at publikum sølte med vannet, er en gjenganger. Vannkilden har for liten kapasitet. I tillegg er det en åpenbart en svakhet ved avtalen at naboeiendommen skal hente vann fra samme kilde, da vannforbruket her etter hvert tar seg opp.

 

Naboene på Nordre Ommen klager flere år på at teltingen kommer for nær deres eiendom og at det er ubehagelig lukt fra toalettene. Interessemotsetningene forsøkes løst i minnelighet og OF synes å etterkomme ønskene, blant annet ved å flytte og forbedre toalettene, men tonen er også tidvis skarp og advokat trekkes inn av naboen på Nordre Ommen. – Et annet problemområde er dampskipsbrygga som stadig krever vedlikehold. Interessen for å anløpe Ommen blir etter hvert mindre for fergeselskapet da trafikken blir synkende. Billettprisene til Oslo er for høye, ifølge OF. Kommunikasjonen med fergeselskapet er noe som går igjen i dokumentene om Ommen. I 1978 tilbakeføres eiendomsretten på dampskipsbrygga til OF fra fergeselskapet.

 

OF har i hele etterkrigstida hatt stort fokus på Ommen, men etter hvert blir det også mange andre friområder å konsentrere seg om. Det er også en diskusjon i styret om en bør konsentrere seg om oppgaven med å sikre områder framfor å drifte disse. Små og store driftsoppgaver blir etter hvert mange og detaljerte, og staben er liten.

 

Adkomsten til Ommen skjer ikke bare sjøverts. Nesoddfolk bruker ofte stien ned fra Omsåsen, og denne forbedres i ulike etapper, blant annet bygges det trapper på den nederste delen. I en periode ser man for seg å bygge vei fra Fjellstrand, men denne planen skrinlegges snart.

 

I 1984 skjer det vesentlige endringer. Jakob menighetspleie – som har eid en eiendom på 120 dekar i det aktuelle området, har et avviklingsstyre som inngår en avtale med OF. OF gis mulighet for erverv av viktige tilleggsarealer. Den ene delen gjelder en strandparsell syd for Sjøstrand, den andre et areal på Omsåsen som skal brukes til adkomst og parkering for 38 biler. OF gis statlig tilskudd til sikringen av disse to arealene og disse gis da status som statlig sikrede friområder. I 1987 kommer et nytt tilskudd i og med at eiendommen Vestli selges privat og at fylkeslandbruksstyret setter konsesjonsvilkår om at eiendommens strandareal og ytre deler overdras til Staten etter en nærmere avtalt sum. Kjøperen ønsket å leie den lille hytta som sto ved stranden på Vestli. Kommunen motsetter seg imidlertid dette og ønsker at denne skal disponeres av det offentlige om den ikke rives. Hytta blir stående, i en avtale med kommunen blir OF ansvarlig for denne og Vestli blir fra 2001 en del av kystleden i Oslofjorden.

 

Del 3

Oppgradering av friområdet og tre kystledhytter

Med sikringen av Vestli som friområde, parkeringsplass på Omsåsen og sti og trapper ned til friområdene ved sjøen, har kvalitetene for Ommen som friområde blitt vesentlig forbedret.

 

Samtidig finner det sted andre endringer som har betydning. I 1992 etableres Skjærgårdstjenesten. Staten påtar seg å dekke 50 % av kostnadene, resten finansieres gjennom et spleiselag mellom fylkeskommuner, kommuner og OF. Skjærgårdstjenesten skal betjene de båtbaserte friområdene der en ikke kommer fram fra landsiden med bil. Ommen blir definert som et slikt område. Enheten som drifter denne delen av Nesodden, hører til i Sandvika og har også Asker og Bærums skjærgård som sitt virkeområde. Med Skjærgårdstjenesten faller også behovet for tilstedeværelsen av bosatte tilsynsvakter på friområdene. Spørsmålet nå er hva bygningene skal brukes til?

 

Styret i Oslofjordens Friluftsråd søker ut for å finne inspirasjon og ideer. En viktig kilde i den sammenhengen var Skärgårdsstiftelsen i Stockholm. Stiftelsen eide en rekke bygninger på øyene i skjærgården utenfor Stockholm. Disse ble dels leiet ut til servering- og overnattingsbedrifter, og dels til privatpersoner til ferieformål. Skärdgårdsstiftelsen hadde også etablert en venneforening der enkeltpersoner var med på å støtte virksomheten økonomisk – en ordning ikke ulik den en kjenner fra Skiforeningen i Oslo-området. OF tar opp denne ideen fra 1995. Med direkte økonomiske overføringer mellom brukere og friluftsrådet, legges også grunnlaget for utleie og salg av tjenester.

 

Om lag samtidig skjer det større endringer i statlig eiendomsforvaltning. Flere av Kystfortene legges ned, og det blir debatt om etterbruken. Samtidig er det skjedd en automatisering og påfølgende nedbemanning av Kystverkets fyrstasjoner. løpet av 1990-tallet får flere frivillige lag og enkelte venneforeninger muligheter for å disponere fyrvokterboligene, ofte med avtale om dugnadsinnsats. Når det gjelder Forsvaret har OF gjennom mange år hatt flere avtaler om å disponere forsvarsområder til friluftsformål, men dette gjelder arealer og ikke bygninger. Utgangspunktet for forsvarsmyndighetene er å selge eiendommer med påstående bygninger som ikke lenger skal brukes militært, men OF får gjennom sine politiske kontakter gjennomslag for at forsvarseiendommenes betydning for friluftslivet skal vurderes. Dette vedtas i Stortinget i 1995.

 

Ideen om å oppette overnattingssteder på fyrstasjonene med mulighet for å ro mellom disse kommer fra flere hold. I 1996 inngås det en avtale om å etablere kystled mellom Forbundet Kysten, DNT og Friluftsrådenes Landsforbund. I Vest-Agder har et lokallag av Forbundet Kysten allerede fått disponere Grønningen fyr. Kystlaget holder til på Bragdøya i Kristiansand hvor de blant annet leier ut tradisjonelle robåter i tre som man kan ta seg ut til Grønningen med. OF fenges av denne ideen og tar kontakt med Kystverket og peker på at en av fyrstasjonene i Oslofjorden står ledig; Fyrsteilene på Nesodden – et steinkast unna Ommen. Avtale om utleie til kystleden blir inngått, og fyrvokter-assistentboligen på Fyrsteilen blir den første kystledhytta i Oslofjorden i 1997 – ett år før Ommen står ferdig til utleie. Året etter åpner også Veslestua, mens den lille hytta som lå på friområdet Vestli først sto klar for allmennhetens bruk i 2001.

 

Med kystledutleie på Ommen, meldte det seg et behov for både å utvide toalettkapasiteten og skaffe en bedre vannforsyning som hadde vært et problem i mange år. OF hadde delt en brønn et stykke unna med eiendommen i sør helt siden fiskerfamiliene bodde på Ommen. Vannbehovet ble løst ved å bore etter vann like ved byggene og satt opp en gammeldags vannpumpe. Utvidet toalettkapasitet ble ordnet ved at man satte ned en tett tank som ble tømt ved behov.

 

I løpet av 1990-årene bestemte OF seg for å satse på aktivisering og læring utendørs, og særlig skoler fra Follo, søkte seg til Ommen. Undervisning og aktivisering ble kombinert med overnatting på hyttene, og Ommen med sine rikelige overnattingsmuligheter egnet seg godt. Med følge av økt etterspørsel etter disse tjenestene, valgte OF å tilrettelegge for undervisning med samlekummer for marint liv og et langbord som både elever og gjester kunne bruke. Siden slutten av 1990-årene har mange barn og unge hatt minnerike opplevelser på Ommen.

 

Kilder:

• Oslofjordens Friluftsråd årsberetninger 1936-2010, styreprotokoller 1935- 1998 og div. arkivmateriale 1934-2010.
• Utskrift av grunnboka for gnr/bnr. 29/6 Nesodden
• Nesodden historielag, årsskriftet “Sopelimen”, 1988, 1989, 1992, 2005 og 2014.
• Muntlige kilder: Harald Lorentzen, Nesodden historielag, Pål Moe, Fjellstrand, Levor Traaen, ansatt i Oslofjordens Friluftsråd 1969-2004.
• Follo museum, notat om Ommen, 1998
• Egne notater og arkivmateriale 1996-2019, Rune Svensson