....og gir langsiktige føringer for friluftslivet
Kyststier er viktige friluftstiltak som i stor grad styrker turmulighetene i nærmiljøet. Høyesterettsdommen på Fjellstrand på Nesodden styrker allmennhetens bruk av strandsonen på fem måter; den øker muligheten til å merke over privat grunn, den verner om ferdselsretten, gir fornyet syn på hva som er innmark og utmark, bekrefter at man ikke kan pynte og plante i strandsonen for å unngå stimerking og at vandring nær sjøen i seg selv er målet for en kyststi, noe som gjør verdien av alternative traseer mindre.
Bakgrunnen for dommen var at Nesodden kommune ønsket å merke en eksisterende sti som kystststi forbi to sommerhus. Kommunen mente at stien ville gå i utmark og at de derved kunne merke stien med utgangspunkt i friluftslovens § 35, den såkalte inngrepsløyve-paragrafen. Hytteeierne mente at stien ville gå i innmark og at allmennheten ikke hadde rett til å ferdes der. Stitraseen går 5,5 meter fra den ene hytta, med en høydeforskjell på over fire meter. Hytteeier mente dette var innmark fordi den lå nær hytta, og at det nedenfor stien var badehus, plattinger og brygger, og at ferdsel på stien dermed ville være til utilbørlig fortrengsel for egen bruk.
Her er området som bør kunne gi en giv for kyststiene. Høyesterett ga kommunen rett til å merke kyststi nedenfor husene. Høydeforskjellen opp til bygningene var avgjørende. Selv om stien går nær, er den ikke til utilbørlig fortrengsel for hytteeier. At det er bygget brygge, laget blomsterbed etc gjør det viktigere å merke, i følge Høyesterett. At det er mulig å anlegge en sti i bakkant er av mindre betydning; retten poengterte at ferdsel langs sjøen er et mål i seg selv.
Friluftsloven ble endret tidlig i 2012.
Da fikk kommuner og andre som tilrettelegger for friluftsliv anledning til å merke sti over privat utmark. Det er en viktig bestemmelse for alle kommuner som ønsker å etablere stier. Kommuner og departement kan også gi slik rett til friluftsorganisasjoner som f. eks DNT eller OF. Diskusjonen om innmark – utmark er sentral i norsk friluftstradisjon, og grunnlag for allemannsretten. Tidligere har Høyesterett slått fast at i strandsonen må hytte- og boligeiere tåle å ha folk tettere på seg enn andre steder. Dette poenget er viktig for at det i det hele tatt skal være mulig å få anlagt kyststi langs Indre Oslofjord. I Fjellstranddommen så Høyesterett vekk fra at det var mulig å anlegge stien i lia ovenfor eiendommene; retten poengterte at på en kyststi er ferdselen i seg selv målet med turen. Da er alternative stitraseer lenger unna vannet mindre interessante. Høyesterett mente at merking av kyststi var i tråd med friluftslovens formål om ikke bare å sikre ferdselsretten, men også å fremme fritidsaktiviteter som stien innbyr til. På hytteeiendommene var det utført betydelige arbeider som gjorde at området bar preg av å være privat. Plantingen og pyntingen ble gjennomført etter at kommunen hadde gått ut med planer om å anlegge kyststi, og var heller ikke omsøkt. Tiltakene ble uten betydning for rett til ferdsel, men retten kom frem til at dette økte behovet for merking. Høyesterett tok imidlertid ikke stilling til om tiltakene var lovlige.
Viktig for nyetableringer av kyststier
Dommen er svært viktig for arbeidet med å etablere kyststier rundt Oslofjorden. Den åpner for mulighet til å skilte over privat eiendom der kommunen eller friluftsorganisasjoner mener dette er viktig. Dommen er også en påminnelse om at den private sonen ikke kan utvides ved å opparbeide og påkoste utmark.
Plan- og bygningsloven
Både plan- og bygningsloven og friluftsloven gir føringer for hvordan myndigheter, eiere og brukere skal forholde seg i strandsonen. Den førstnevnte loven hjemler strandsonevernet og byggeforbudet i 100 meters sonen, den sistnevnte retten til ferdsel, opphold og høsting. Hadde man hatt en ubebygd strandsone som på den svenske vestkysten eller langs kysten av Danmark, hadde det heller ikke vært noen strid om områdene var innmark eller utmark. I Fjellstrandsaken var det rett til merking av sti som var stridsspørsmålet, et forhold som er hjemlet i friluftslovens § 35.
Flere viktige dommer.
Det har blitt avsagt flere viktige dommer som har utdypet uklare bestemmelser i friluftsloven. I Furumoa-saken i 1998, oppkalt etter en eiendom på Vesterøya i Sandefjord, ga Høyesterett allmennheten rett til ferdsel på boligeiendommen i strandsonen og påla grunneier å fjerne et gjerde.
Furumoa-dommen
var så klargjørende at Direktoratet for naturforvaltning etterpå satte ned et utvalg som gjennomgikk bestemmelsene om stengslene i strandsonen. Utvalgets arbeid resulterte i et veiledningshefte med en oppskrift for hvordan kommunene kunne vurdere om stengslene var lovlige, og hvis ikke, hva man skulle gjøre for å fjerne dem. Furumoa-dommen ble også grundig behandlet i Oslofjordens Friluftsråds organer. OF oppfordret alle kommunene til å ta en gjennomgang av egen strandsone. Myndighetene i Østfold (fylkeskommunen og fylkesmannen) var blant dem som tok oppfordringen og satte i verk en kartlegging av stengslene som fantes i strandsonen – uten at en vurderte lovligheten av disse. Den samme gjennomgangen ble gjennomført i Buskerud, nærmere bestemt langs kysten av Røyken og Hurum. Egen prosjektleder fortok kartleggingen i hele strandsonen – og dette pågikk i nærmere to år. Forutsetningen for at kommunene gjennomførte prosjektene, var at stat og fylkeskommune bidro med midler.
Frykt for saksmengden
Da prosjektene i Østfold og Buskerud var ferdige for en del år siden, fryktet mange at kartleggingsmaterialet ville bli liggende i en skuff. Kartleggingen viste nemlig at mange bygninger og anlegg- blant disse mange brygger – aldri hadde vært innom noen byggesaksbehandler. Likevel kunne byggene være lovlige, dersom de var oppført før 1965- det året Strandloven og byggeforbudet ble innført i 100 meters beltet. Det var ikke vanskelig å se for seg oppfølgingen som store, kompliserte saker som ville være ressurskrevende for kommunen. Frykten for en uoverstigelig saksmengde var nok årsaken til at noen kommuner var tilbakeholdne med i det hele tatt å gjøre kartlegging av strandsonen. Der kartleggingen var gjennomført, var det også en generell tilbakeholdenhet mht. å ta neste skritt, men ikke hos alle. Råde kommune tok etter hvert fatt i saken igjen og hadde til og med en oppfølgende gjennomgang av strandsonen. Hvert stengsel på strekningen Makrellrød-Saltholmen ble vurdert. Kort fortalt kan en si at kommunen fikk ryddet opp, hytteeierne fikk behandlet sine saker, lovligheter ble stående, ulovligheter ble fjernet eller – i en del tilfelle; akseptable kompromisser ble oppnådd. Advokat Anita Kotte Syversen, som tidligere hadde vært ansatt hos fylkesmannen, ledet dette prosjektet. Hun ble senere engasjert i de samme type oppgaver i Hurum, da kommunen ville følge opp sin snart ti år gamle kartlegging. Prosjektet i Hurum pågår ennå. Dette synliggjør hvordan en høyesterettsdom kan ha langsiktige virkninger.
Andre viktige dommer
Andre viktige høyesterettsdommer innenfor dette saksfeltet er Herføldommen på Hvaler i 2005, Yxenøydommen i Sandefjord i 2007 og Kongsbakkedommen fra Larvik i 2008. Selv om hver sak er forskjellig, bygges resonnementene på hverandre og domstolene trekker linjer mellom sakene. Det var f. eks Herføldommen som fastslo at grunneiere i strandsonen må tåle å ha folk tettere på seg enn andre steder. På bakgrunn av tidligere dommer i Høyeste-rett var det derfor ikke spesielt overraskende at domslutningen konkluderte med at Nesodden kommune hadde rett til merking av kyststi på den aktuelle eiendommen på Fjellstrand.
Mulighet for å se på gamle saker
Med Fjellstranddommen på plass, åpner det seg muligheter for å se på gamle saker på nytt. Steder der merkingen en gang stoppet opp, kan ses på med nye øyne. Terskelen for å akseptere en merket sti over eiendommen, varierer selvsagt. Noen vil alltid mene at allmennhetens ferdsel er til ulempe, andre har motsatt oppfatning; at dette er uskyldig nytte som må tillates. Høyesterett har i flere saker vært inne på at allemannsretten må ha et sterkere vern ved Oslofjorden enn andre steder i landet. Begrunnelsen er at friluftsmuligheter nær sjøen er mindre i denne regionen.
Mange eksempler på steder det har stoppet opp
Eksemplene der merking av kyststien har stoppet opp, er mange. På øya Søndre Langåra i Frogn kommune finnes det flotte turstier mellom store hytteeiendommer. Nord på øya ligger den tidligere Tåkeklokka med et fint strandareal og bygninger. Etter nedleggelsen som Tåkeklokke ble eiendommen overført fra Kystverket til Direktoratet for naturforvaltning. OF har påtatt seg å drifte området og bygninger. Boligen skal gå inn i kystleden. Siden de nærmeste hytteeierne motsatte seg at allmennheten skulle bruke stien over deres eiendom, hadde OF i realiteten ingen mulighet til adkomst fram til Tåkeklokka. Nå har imidlertid Frogn kommune brukt samme paragraf som Nesodden brukte på Fjellstrand og gitt mulighet for å merke. OF er, etter samtaler med hytteeierne der en søkte å oppnå minst mulig ulempe for disse, i gang med å skilte stien og ruste opp eiendommen til allmennhetens bruk.
Frogn er ikke alene om å ha en slik vanskelig sak
Går vi gjennom kystlinja fra Halden til Larvik, finner vi at det er satt stopp for kyststiene i så å si alle kommunene. En løsning er selvsagt å lage reguleringsplan for traseene, men dette er både kostbart og konfliktskapende. Bruken av friluftsloven som på Nesodden kan gjøre at flere saker kommer i mål- også der det tidligere var uenigheter. Høyesterett har gjennom flere dommer gjort livet litt lettere for dem som er glade i friluftsliv ved en kyststrekning med mange kryssende interesser.
